(Norwegian translation below)

Relations of cultivation rely on modes of attentiveness that are conducive to healthy plant growth and flourishing. Such attentiveness is key to a more-than-human ethics, and essential for relations of care beyond the human. Many scholars have pointed to the need for expanding such human attentiveness to include, for example, soil life (Krzywoszynska 2019), water (Ballestero 2019), or microbial life (Lorimer 2017). Yet, the relationship between attentiveness and practices of care remains somewhat unexplored. Anna Krzywoszynska has proposed the term care network to capture the work attentiveness can do in generating a transformative ethics beyond the human (2019, 662). In this essay, we explore such nested relations of care, further asking: What does it take for a plant to respond? And what does it take to produce response-able meadows?

Elsewhere, one of us has proposed the term “tinkering” to capture experimental practices involved in caring for land; practices that attend to former pastures that have been abandoned and overgrown (Larsen 2025). Annemarie Mol proposed this concept to capture care-relations in medical treatment, attentive to specific conditions for healing, always relational, experimentational, and open-ended (Mol 2008, Law 2010). Tinkering may also be considered an attunement to specific conditions of landscape and climate that need attention to be remedied. It calls for attentiveness, but also on abilities to respond. Drawing on Donna Haraway’s invitation (2008, 75–77) to cultivate a non-mimetic, non-anthropocentric capacity to respond, we propose that responseability implies not only radical human attentiveness, but also the plant’s ability to respond in ways that can be noticed. Hence, human attentiveness is but one element within the relational choreography of cultivation that includes tools, grasses and forbs, animals and human bodies.

Our ethnographic case study concerns a set of broken relations about to be remedied. We have followed a few people’s attempts to re-establish abandoned farmland in Varanger, North-Norway, at the edge of what is commonly defined as the Arctic. But it is far from barren.

Skallelv used to be a fertile coastal settlement. Today, fallow fields and drainage ditches speak of rural abandonment. In 1939, the settlement provided for more than two hundred people, with 165 milking cows, an unknown number of sheep, and many small fishing boats (Wara and Biedilæ 2004). As a post-war productivist agricultural regime was taking hold (Lien 2020), the population dropped, and presently there are only ten people living in Skallelv, including Christina and Hans Kristian. Now in their fifties, they recall the excitement of childhood summers when they participated in the annual cutting of winter fodder (slått), when using the scythe (ljå), and hanging grass to dry on steel strings were still essential practices of hay-cultivation. Now, they are trying to revive the relations that once made Skallelv so fertile.

One of the challenges they face is that abandoned meadows have been overtaken by a perennial, inedible tufted grass known as Sølvbunke (Deschampsia cespitosa), locally referred to as ild-tue, or fire-tufts. It grows tall, and quickly outcompetes forbs and other grasses. What can they do to bring the forbs and grasses back? Christina wants to recreate hayfields “the old way,” naturally sun-dried, and rich in nutrients and biodiversity, but what does it take?

Hans Kristian brought our attention to how tools matter, and the shift that happened when mechanical mowers replaced the scythe that was used for cutting grass when they grew up. A scythe is an extension of the human body, a tool of great precision. Its curve, and the swing of the elbow enables an effective choreography of repetitive movements so that grass can be cut on stony ground, hillsides, and marshland. Cut grass used to be left to dry on the ground for a few days allowing for reseeding and regrowth before it was hanged to dry. Sunlight and open space allowed the forbs to sprout, responding to the scythe’s disturbance. This choreography of tools, plants, bodies, and seeds allowed the diverse variety of forbs and grasses to “speak back” as lively entities, sustaining a seasonal cycle that was finely tuned to the plants’ seasonal cycles of growth. Christina points out how the abundant flower called ljåblom blooms precisely around grass cutting time. Perhaps the prefix ljå once announced the time for initiating the slått, she wonders.

With postwar productivist agricultural regimes, several changes followed. Tractors and mechanical mowers required plain fields and even ground. Heavy wheels packed the soil, preventing sprouts from establishing. Fertilizers encouraged grasses that outcompeted the seeds of more hardy meadow flowers. Furthermore, there was a shift in hay storage: instead of drying grass on the fields and strings, they packed the grass as silage wrapped in plastic. But since remnants of soil can contaminate the silage, the grass was no longer cut close to the ground. This shifted the conditions that previously favoured the forbs’ fine-tuned ability to respond (see Chao, this series): The removal of cut grass allowed no time for reseeding, while the remaining stump shaded the dormant seeds, preventing their sprouting. This choreography produces less biodiverse fields which in turn require fertilizing and seeding again and again. The result is muted grasslands, where dormant seeds are unable to respond.

Christina and Hans-Kristian want to recapture organic hay production, turning the grasslands and meadows back to what they used to be. But the prolific fire-tufts are everywhere. Trying to overcome these opportunistic fire-tufts they tinker with fire, with seaweed, with mulching, and with various forms of machinery that might combat such prolific horizontal overgrowth (Larsen 2025).

We learn from them that restoring abandoned grasslands relies on a complex choreography involving responseability beyond the human. Dormant seeds must be provided for in a way that invites them back. But harvesting the old way is hard physical labor. Christina and Hans Kristian do not yet know whether they have the capacity to revive the meadows of their childhood. But they hope that their ethical commitment will invite less muted choreography, so that both humans and plants have a chance to respond, be noticed, and be responded to in return.

Taus slåttemark; Om forlatthet og gjenskaping i det nordiske Arktis.

Dyrkingsrelasjoner er avhengige av ulike former for oppmerksomhet omkring planters vekst og trivsel. Slik oppmerksomhet er nødvendig for å skape en mer-enn-menneskelig etikk og omsorgsrelasjoner som strekker seg utover det menneskelige. Mange har pekt på betydningen av å utvide rammen for slik menneskelig oppmerksomhet, og inkludere blant annet jord (Krzywoszynska 2019), vann (Ballestero 2019) eller mikrobiologisk liv (Lorimer 2017). Samtidig er forholdet mellom oppmerksomhet og omsorgspraksiser i flerartsrelasjoner stadig et uutforsket felt. Anna Krzywoszynska har foreslått begrepet ‘omsorgsnettverk’ for å fange betydningen av oppmerksomhetsarbeidet som inngår i det å utvikle en mer-enn-menneskelig etikk (2019:662). I denne teksten utforsker vi slike tette omsorgsrelasjoner og spør, med henvisning til Donna Haraway’s begreper om response-ability (Haraway 2004): Hva skal til for at en plante responderer? Og hva skal til for å skape en eng som er i stand til å gi slik respons, som er response-able i Haraway sin forstand?

Janike Kampevold Larsen har foreslått å bruke begrepet ‘tinkering’ om eksperimentelle praksiser knyttet til arbeid med, og omsorg for landskap, som for eksempel forlatt og gjengrodd slåttemark (Larsen 2025). Annemarie Mol brukte dette begrepet om prøving og feiling i medisinske omsorgsprosesser der spesifikke betingelser for heling må tas hensyn til, slik også steds- og klimaspesifikk kalibrering må til i jordbrukspraksiser (Mol 2008).  ‘Tinkering’ kan her betraktes som en måte å stille seg inn på trekk ved landskapet som trenger vår oppmerksomhet for å styrkes, og det alltid relasjonelt, eksperimentelt og åpent (Mol 2008, Law 2010). Dette krever oppmerksomhet, men er også betinget av at respons er mulig. Donna Haraway har foreslått å kultivere en evne for respons som hverken imiterer eller er antroposentrisk, og ser dette som nødvendig for å utvikle det hun kaller response-ability (2008:75-77).  Vi foreslår her at dette ikke bare krever en artsoverskridende menneskelig oppmerksomhet, men også plantens egen evne til å respondere på en måte som vi som mennesker kan fange opp. Menneskelig oppmerksomhet er med andre ord kun ett element i den relasjonelle koreografien som konstituerer dyrkingsrelasjoner, - en koreografi som også omfatter redskaper, gress, urter, og dyrs og menneskers kropper.

Vi tar utgangspunkt i en etnografisk studie som handler om brutte relasjoner som blir forsøkt gjenskapt, eller reparert.  De siste få årene har vi fulgt en håndfull menneskers forsøk på å re-etablere forlatt slåttemark i Varanger, Finnmark, på grensen til det som inntil nylig er definert som Arktis. Men denne marken er på ingen måte ufruktbart.

Skallelv var tidligere et blomstrende kystsamfunn. I dag er det omgitt av jorder som ligger brakk, dreneringsgrøfter som gror igjen, og gårdsbruk som er forlatt. I 1939 gav Skallelv livsgrunnlag for mer enn to hundre mennesker, 165 melkekyr, et ukjent antall sauer og mange mindre fiskebåter (Wara and Biedilæ 2004.)  Etter annen verdenskrig, på samme tid som en nasjonal landbrukspolitikk la stadig sterkere vekt på effektivitet og spesialisering (Lien 2020), ble det stadig færre folk igjen. I dag er det ikke mer enn ti fastboende i Skallelv, inkludert Christina and Hans Kristian, som begge er i femtiårene. De har begge tilbragt somrene i Skallelv som barn, og husker spenningen da de fikk være med på slåtten, og lærte å bruke ljå. Den gang ble høyet sanket både på utmarkslåtter oppe i dalen, og på slåttemarker nær bebyggelsen, og høyet ble hengt til tørk på hesjer. Nå forsøker de å gjenskape noen av de relasjonene som en gang gjorde Skallelv så fruktbar.

En av utfordringene de støter på, er Sølvbunke, (Deschampsia cespitosa), som også går under navnet ildtuegress, en tett flerårig tue med gress som er uspiselig for dyr fordi det er silikatrikt og klistrer seg til munn og strupe. Hvordan kan de bringe de rike artsmangfoldet av urteplanter og gress tilbake? Christina prøver å gjenskape slåttemarker på gamlemåten, å lage naturlig høy som tørkes i sol og vind, rikt på næring og artsmangfold, men hva kreves for å få det til?

Hans Kristian gjorde oss oppmerksomme på betydningen av redskaper, og på hva som skjedde da slåmaskinen erstattet bruk av ljå. Ljåen, som nærmest kan sees som en forlengelse av menneskekroppen, gir en stor grad av presisjon. Kurven på bladet, og måten man svinger armen idet man kutter, gir en repetitiv bevegelse som gjør det mulig å komme til der det er steinete, bratt eller myrlendt. Ettersom ljåen gjør det mulig å kutte nær bakken, kommer sollyset til slik at frøene kan spire året etter. Gresset ble liggende på marken for å tørke noen dager og slipper dermed frøene direkte på bakken før det blir hengt på hesjer og tørket til høy.  Denne koreografien av redskaper, planter, kropper og frø er det som tidligere har gjort det mulig for et mangfold av urter og gresstyper å ‘komme til orde’ som levende deltagere i et sesongbasert samspill som var presist innstilt på plantenes egen vekstsyklus. Christina påpeker for eksempel hvordan blomsten ved navn ‘ljåblom’ blomstrer akkurat når tiden er inne for første slått, og kanskje det er derfor den fikk dette navnet, undrer hun.

Overgangen fra ljå og hesjing til slåmaskin og rundballer er bare et par av de mange endringene som kom i kjølvannet av etterkrigstidens jordbruksregimer. Traktorer og mekaniske slåmaskiner krevde flate jorder og jevn grunn. Tunge hjul pakket jorden, noe som gjorde det vanskelig for frø å spire. Men så ble jo også gresset flyttet til silo før det fikk sluppet frøene. Dermed må jordet både såes og gjødsles året etter. Kunstgjødsel virker dessuten befordrende på gressarter som utkonkurrerer frøene fra de mer hardføre engblomstene, og dermed går disse heller til hvile enn å spire.

I tillegg endret lagringsmetodene seg: I stedet for å tørke gresset på bakken og på hesjesnor, blir det nå pakket som silo i rundballer. Men siden jordrester kan forurense en slik rundball blir gresset ikke lenger kuttet så nær bakken. Dermed forrykkes betingelsene som fremmet urtenes finstemte mulighet for å spire og frø seg, - til å respondere: Når gresset straks fjernes, får det ikke tid til å frø seg, og om man etterlater en lang stump, vil denne skygge for eventuelle frø som befinner seg i jorden slik at de ikke får lys og luft til å spire. Slik minskes biodiversiteten i et jorde, som vil trenge såing og gjødsling, igjen og igjen til det er utarmet. Resultatet er at engmark blir brakt til taushet, uten mulighet til å respondere.

Christina og Hans Kristian vil gjerne gjenoppta en økologisk høypoduksjon ved å bringe gressmark tilbake til engmark. Men det potente ildtuegresset er overalt. For å få bukt med det, prøver de seg frem; de hakker på tuene, skjærer dem bort, legger tang på dem, brenner dem og beitepusser dem, de ‘tinker’ eller ‘mekker’, som vi kanskje kan si på norsk. (Larsen 2025).

Gjennom Christinas og Hans-Kritians arbeid lærer vi at restaurering av forlatt slåttemark involverer respons-ability hinsides det menneskelige. Sovende frø må tas omsorg for på en måte som tillater dem å komme tilbake.  Men å slåtte på gamlemåten er hardt arbeid, og Christina og Hans Kristian vet enda ikke om de har kapasitet til å bringe sine barndoms enger tilbake til live. De håper at deres forpliktelse vil åpne for en mindre taus koreografi, der både mennesker og planter får sjansen til å respondere, bli lagt merke til og få respons tilbake.